Jeg tok frem romanen ’Huset ved moskéen’ igjen forleden. Denne storslåtte romanen er, slik Anne Cathrine Straume sier det i sin utmerkede anmeldelse av boken , "en beskrivelse av en stolt og tradisjonsrik familie i Iran, og det er en fortelling om de store politiske og religiøse omveltningene i landet i overgangen fra Sjahens regjeringstid og til Ayatolla Khomeinis epoke. Handlingen strekker seg fra 1960-tallet (...) og frem til våpenhvilen med Irak i 1988.” Familien bor  i den lille byen Senejan i det sentrale Iran. Senedjan ligger i Hamadan-provinsen og ser man etter på kartet er ikke Arak langt unna og også mange andre kjente navn for en teppekjenner ligger i nærheten - Borudjerd, Tafresh, Malayer, Nahavand, Tuyserkan...  Dette er altså i hjertet av en av de viktigste teppeknyttende regionene i Iran, der nesten hver landsby har mange husholdninger som knytter tepper. Familieoverhodet i Kaders prisbelønte roman er da også byens mest fremtredende teppehandler og leder av den lokale basaren. Teppeknyttingen i Iran foregår under mange 'produksjonsmodeller' - fra nomadenes fremstilling til eget bruk til prestisjefylte kunstatelieer. Graden av arbeidsdeling, tilknytning til tradisjonen og de enkelte aktørenes selvstendig bidrag i fremstillingsprosessen varierer mye i de ulike settingene. 

Slik teppeknyttingen foregår i 'Huset ved moskéen' har teppehandleren avtale med mange knyttersker i landsbyene rundt Senedjan som lager tepper for ham. Romanen beskriver hvordan teppehandleren, Aqa Djan, og hans familie stadig utvikler nye mønstre som de vil få teppeknytterskene til å lage for dem. "Teppene fra Aqa Djans forretning var dekorert med oppsiktsvekkende farger og figurer. Tepper med hans merke var gull verdt. De var da heller ikke laget for hvem som helst. Spesialhandlere bestilte dem, gjerne lang tid i forveien, til sine kunder i Europa og USA. Teppenes mønstre var helt enestående. Ingen visste hvordan Aqa Djan utviklet sine uforlignelige figurer og hvordan han greide å skape slike praktfulle fargeblandinger. Det var forretningens styrke og husets hemmelighet."  En av forretningshemmelighetene - kan vi her avsløre - bestod i å fange trekkfugler om våren for å få inspirasjon fra fjærdrakten til sjeldne arter til nye fargekombinasjoner og mønsterelementer.

Kader Abdollah skrev i år 2000 en annen bredt anlagt roman som gir en fengslende innsikt i Irans nyere historie, nemlig 'Min fars notatbok' som også er oversatt til norsk (tidligere utkommet under tittelen 'Spikerskrift'). Far til hovedpersonen, som forøvrig ender opp med å bli politisk flyktning i Nederland og vel kan sees på som Kader Abdolahs alter ego, er døvstum, men blir en dyktig teppereparatør. Dette gir ham anledning til et fritt liv med reising til landsbyene rundt om i provinsen og også til å få utløp for sin kunstneriske natur.

Kader Abdolah: Huset ved moskéen  (Amsterdam, 2005).
Gyldendal 2007, oversatt fra nederlandsk av Guro Dimmen

Kader Abdolah: Min fars notatbok  (Amsterdam, 2000).
Gyldendal 2008, oversatt fra nederlandsk av Guro Dimmen

Amin Maalouf: Samarkand  (Paris, 1988).  
Pax Forlag 1995 og 2007, oversatt fra fransk av Bente Christensen